Katt i hus...

Trene i morgen? Ja, det skulle jeg gjort. Og det kunne jeg gjort. Men skal jeg det? Nei...
Men jeg fikk heldigvis ei svømmeøkt i dag. Ca en time i Ringeriksbadet, litt slalomsvømming ettersom jeg ikke fikk ha ei bane alene. Det skal jeg kanskje være glad for, ettersom det neppe ville vært særlig god butikk å drive et badeanlegg bare for at jeg skal ha det for meg sjøl hver gang jeg er innom.
Men i morgen, ja. Og trening. Eller rettere sagt mangel på trening. Jeg skal kjøre bil. Langt! Hvorfor? Fordi madammen hadde en drøm om en katt for noen uker siden. Den katten fant hun på finn.no. Og den katten holdt ikke akkurat til på Hadeland.

-Jeg drømte om den i natt. Og fant den på finn. Er den ikke søt?? 

Jeg sa at det var bra katten ikke bodde i Alta. Og så sa jeg de idiotiske ordene:

-Jeg kan jo bli med for å hente den.....

Utskrifta jeg ser på fra gule sider sier 327,6 km. En vei!! Målet for turen? Øvre Lauvrak, Froland. Froland!!! Var det overhodet ikke mulig å finne en omplasseringskatt en smule nærmere? Det kunne blitt en lang dag på ski i marka, det kunne blitt styrke og spinning på Spartacus, det kunne blitt mer svømming i Ringeriksbadet, jeg kunne til og med fått gjort sykkelen vinterklar (det burde jeg gjort for lenge siden...) og tatt en sykkeltur. Men for all del, road-trip med dama kan være morsomt. Og trivelig. Og dersom jeg får i meg nok kaffe underveis, husker laderen til telefonen og et greit utvalg med musikk så vi overdøver kattejamringa på returen skal vel dette gå greit.
Velkommen til Fiolstien, Ole Pjusk...
(Katten på bildet er ikke Ole Pjusk, bare et eksempel på hvordan en katt kan se ut. For de som lurer på hvordan OP ser ut tipper jeg det kommer bilder på Ruskedusk-bloggen etterhvert.)

Comeback!

The number of the beast...




Det er duket for comeback. Igjen. Gammel sagmugg og gamle hester, det bare måtte bli sånn. Etter å ha holdt meg unna fotballsko, leggbeskyttere, fotballbaner, motspillere, dommere og fotballer i 11 måneder er det duket for at evigunge (men ikke lenger så lovende) Venstad atter en gang skal snøre på seg skoa igjen. Det er bare snakk om et aldri så lite bedriftsoppgjør for min kjære tidligere arbeidsgiver, men dog. Ball er ball, sprekk er sprekk, comeback er comeback.
Lukten av overtråkk, strekk, skrekk og andre lumske lidelser er i ferd med å bre seg over boligen her i Fiolstien på Grua. Jeg spurte dama pent om vi ikke hadde noen planer på mandag, men fikk nærmest streng beskjed om å dra meg på kamp. Så mye for det forsøket på å slippe unna. Hun kan være streng iblant, og hun tenkte nok "intervalløkt" i hodet sitt når jeg nevnte fotball. Hun har tydeligvis ikke sett meg innta posisjonen på sentral midtbane. Midtsirkelen er arbeidsområde stort nok for meg, og så får vi se om silkefoten fortsatt duger.
Fotballformen er selvsagt totalt fraværende, man får ikke kjappe rykk og vendinger av å sykle. Ballkontrollen blir neppe den helt store av å svømme heller. Og løping har jeg knapt bedrevet på flere måneder pga en litt lurvete akilles. Ja... Akillesen.... Den glemte jeg da jeg sa ja til å bli med. Men en bedriftskamp tåler den nok. Famous last words......
Uansett. Jeg kjenner det kribler i beina, og selv om det var godt å gi seg begynner jeg å glede meg til å trille ball igjen. Jeg tror dette er en lidelse jeg må slite med livet ut. Eller så lenge helsa holder. I nesten et år har jeg lurt meg selv til å tro at jeg har vært ferdig med fotballen og at jeg ikke savnet det i det hele tatt. Det var feil. Det er bare å innse det. Jeg elsker fotball!

2012. Sånn plutselig....

Jepp, det er bare å komme i gang igjen. Nesten tre uker hvile rundt jul holder ikke hvis man skal komme levende opp fra Eidfjord og muligens plante Fiolstiflagget på Gaustatoppen i august. For ikke å snakke om at Ruskedusken skal slepes fra Trondheim til Oslo i juni. Det blir også en opplevelse.
Treningspausa har dog vært en smule ufrivillig, siden en uggen forkjølelse har klort seg i overkant godt fast i dette dvaske legemet. Uansett var det på tide å komme i gang igjen, og jeg har både syklet (inne, vi kan vel kalle det spinning...) og svømt denne uka. I dag gikk jeg til det drastiske skritt å slå til med et årskort på Ringeriksbadet, så nå er det ingen vei tilbake. Det ble innviet (årskortet altså, ikke svømmehallen...) med en times plasking som ga ca 2 km +/- feiltelling. Det skulle gi en snittfart på, ja.... Dere som er raske i hoderegning? 2 km/t? Motstrøm, bølger og denslags var jeg ikke nevneverdig plaget med, så det gikk overrraskende fint å leke haimat i dag. Så da kan vi erklære 2012-sesongen for åpnet, nå må det trenes og spises og spises og trenes framover. Gleder meg!! Litt, i hvert fall....

Naturlover og Øyvinds lover

Visse ting må man bare akseptere. Tyngdekraft, soloppgang, solnedgang, vær, vind, det er slike ting man ikke får gjort så mye med.
Det som kommer her er ikke akkurat naturlover, men vi kan kalle det starten på min lille lovbok etter en noen år på sykkelsetet. Mulig det dukker opp mer etterhvert som jeg blir eldre og visere...

Øyvinds 1. lov:
Når et legeme sykler i regn blir det vått.

Øyvinds 2. lov:
If it works, don't fix it (dette gjelder ikke bare sykkelen, det gjelder alt av teknisk utstyr som tross alt virker).

Øyvinds 3. lov:
At du ser spor etter en sykkel i skogen betyr ikke at det går an å sykle der. Det betyr bare at du ikke er den første idioten som prøver.  

Sesongen 2011, en slags oppsummering

Så har det gått drøyt 3 måneder siden sist jeg skrev her. Til glede for de to som kikker innom her en gang iblant (Rune og Per Arne, hei til dere) så er det vel på tide med en liten oppdatering. Og oppsummering. Sesongen 2011 går ubønnhørlig mot slutten, og den har vært preget av både opp- og nedturer. Oppturer er morsomme, nedturer er nyttige, men det aller viktigste er i det store og hele at det blir turer. Alene eller sammen med andre, alt ettersom hva som måtte passe. Sesongen begynte med noen aleneturer, etterhvert ble det litt mer selskap, noe jeg muligens kommer tilbake til etterhvert.
Hva har jeg lært i løpet av sesongen som er unnagjort? I hovedsak to ting. Forberedelser og forberedelser. Fysisk sett har jeg nok aldri stilt bedre rustet foran en sesong, sykkelformen har aldri vært bedre og løpeformen har vært høyst brukbar så lenge akillesen har holdt seg bra. 2 av 3 er ikke verst, men slett ikke nok. Mer om det også etterhvert. Vel, nå er det nok surring rundt grøten, her en slags oppsummering av 2011-sesongen.

Årets pers:
Bislett 12-timers i februar. Hva får folk til å løpe rundt og rundt i kjeller'n på Bislett i februar? Antageligvis at det er for kaldt ute. Uansett, med et middels treningsgrunnlag (løping, that is...) og dårlig oppladning satte jeg ny pers på 92.232 meter. Storfornøyd!

Årets nye ritt: 
Dette gjelder selvsagt nye ritt for min egen del. Jeg har kjørt to nye i år, Trysilrittet og Finnskogkureren.
And the winner is.....Finnskogkureren. Ei artig løype med vekslende underlag, raske og artige terrengpartier, rimelig kupert, jeg savnet egentlig bare en skikkelig "morderbakke". Bra parkeringsmuligheter i et flott område, passe stort, god tilgang til toalett før start (det er viktig!) og ikke minst knallvær (det er litt mer tilfeldig). Og et brukbart resultat for egen del, det hjelper selvsagt.

Årets våteste og tristeste:
Raumerrittet. Været hadde vært dårlig hele uka, men formen var knallbra og jeg var seedet til startpulje 1.  Jeg satt godt med i feltet til første terrengpartiet, der trynet jeg først i et digert gjørmehull, deretter røk girøret og jeg vurderte å trille tilbake, dvs bryte. Men bryte er ikke noe godt alternativ, ihf ikke når man har betalt startavgift, parkering, mengder med bensin og skaffet barnevakt. Kjapp (vel, vel...) feltmekking gjorde at jeg kunne sykle videre med ett gir. Å sykle 85% av Raumerrittet uten å kunne gire ble ei bra treningsøkt, men ga ikke noe resultat å juble over, bortsett fra å ha fullført.

Årets dugnad:
Enkelt og greit: Kristins runde. Et ultraløp som går over Nordmarkas 5 topper over 700 meter, totalt tilbakelegger løperne  drøyt 81 kilometer. 8 timer før start snakker jeg med løpsgeneral Olav Engen, og vips, så er jeg "ansatt" som løypesoper og skiltinnsamler. En lang dag og flott tur gjennom marka ble det for min del, og sannelig er det ikke helt umulig at jeg stiller sjøl neste år.

Årets nedtur:
Norseman. Ingen tvil. Det som var sesongens store mål falt i grus før det i det hele tatt begynte. Dårlige forberedelser med litt assistanse av krevende forhold gjorde at jeg ble fisket opp i en båt på slutten av svømminga. Skal man drive med triatlon holder det ikke å være god på en gren, middels på en annen og håpløs på den tredje. Man bør ihf opp på god, middels, middels. Revansjelysten? En smule...

Årets sportslige opptur:
Valdresrittet. En litt spesiell ramme rundt rittet med tanke på tragedien som rammet Norge dagen før, noe som ble markert med ett minutts stillhet før start.
Det var det første rittet med 29'ern, og jeg var spent som bare det. Etter å ha følt at jeg alltid har hatt litt å gå på når jeg kommer i mål bestemte jeg meg for å kline til fra start denne gangen. Briste eller bære! Jeg satt godt med i tetpulja til litt før første terrengpartiet, da måtte jeg slippe de beste. Ble deretter sittende sammen med to andre etter terrengpartiet og sammen kjørte vi inn ei gruppe til så ble rundt 8 stykker.. Følelsen da jeg måtte slippe dem på vei opp mot matstasjonen var rett og slett jævlig. At det går an å bli så sakte, men sikkert frakjørt uten å klare å tette den lille luka som ble litt og litt og litt større. Vondt.... Men etter litt banning, klatring, terrengkjøring og utforkjøring ble flere av de som dro fra meg kjørt inn, og jaggu holdt det til sølvmedalje i aldersklassen. Artig! At klubbkamerat og nabo (og etterhvert kjæreste...) Alexandra også tok sølvmedalje (se bildet) gjorde dagen enda bedre. Og en takk til mutter'n og fatter'n som passet unger så vi fikk syklet.

Årets nesten:
Birken. Målet var i utgangspunktet å komme under tida fra i fjor (3:42). Da skulle jeg si meg fornøyd. Litt defensivt, men værutsiktene var ikke gode uka før rittet. "Drømmegrensa" var jo egentlig 3:30...
Et kjedebrudd ved Djuposet og litt kløning med skjøtinga (må øve på slikt også, tydeligvis) gjorde at jeg surret bort et snaut kvarter allerede der, og da var det svært få positive tanker som surret rundt i hodet. Jeg så etterhvert på mellomtidene underveis at merkekravet var greit innen rekkevidde og siktet mot det. Så fikk tida bare bli deretter. Jeg ble rimelig overrasket over å komme inn på ei såpass brukbar tid som 3:38 til slutt, særlig tatt i betrakting at jeg var i en velt like før mål også. Trekker man fra plunder og heft kunne jeg (jeg understreker kunne) vært ned rundt 3:25. Målet neste år dersom forholdene er brukbare sier seg selv. Jeg skal under 3:20....

Årets DNS:
Skarverittet. Vant deltagelse etter 2.plassen i Valdres. Fikk innvilget ferie og alt var klappet og klart, men ble syk kvelden før rittet. Ble med som support for Alexandra som etter å ha slitt med leggene i hele sommer fullførte i ei svært tøff løype. Hun har guts så det holder, og med litt mer sykkeltrening blir det moro å følge henne gjennom neste sesong.

Årets treningstur:
Da jeg fikk med meg nabo'n (med et litt snauere treningsgrunnlag enn jeg trodde) til Kikutstua. Det begynte med litt pedalkluss, bomgiring og velting i grøfta, men endte til slutt med at vi fikk vaffel, bolle og kaffe begge to. Hjemturen ble en studie i gutsing fra naboens side, noe som var litt av "inspirasjonen" til at jeg gadd å gjennomføre Raumerrittet (se "årets våteste og tristeste").

 Årets treningsterreng:
I fjor, i år og neste år: Skogsterrenget rundt Heradsbygd, det har alt. Stier, terreng, grusveier, klatring, utforkjøring, you name it. 

Årets opptur:
Nabo'n :) 

Finnskogkureren 2011

4. juni, på denne sommerens varmeste dag hittil, var det duket for min sesongdebut på terrengsykkelen. I en helg med mye rart å velge i, blant annet Honey Stinger Triathlon på Jevnaker og Vestmarkrittet i Asker falt altså valget på Finnskogkureren. Som gammel hedmarking må man jo passe på å få seg en tur innenfor fylkesgrensa når anledningen byr seg, så her var det bare å sette sykkelen på taket og stable seg inn i bilen på morgenkvisten og sette kursen for Lundersæter, ikke så langt utenfor Kongsvinger. Du vet, den husklynga hvor Glomma fant det for godt å gjøre en sving. Og bra var det, ellers hadde den lidd samme skjebne som Trysilelva og endt opp i en eller annen svensk sjø. Men nok om Glomma for denne gang...
Gamle Volvo'n holder fortsatt koken, og en kjapp stopp på Jessheim gjorde at også sjåføren fikk hevet koffeinnivået i blodet til akseptabelt nivå. Én kopp til frokosten blir jo litt snaut for en som er vant til å få i seg minst tre kopper allerede før lokaltoget fra Jaren har passert Bjørgeseter på tur sørover.

Vel framme på Lundersæter gikk ting som smurt. Kort dokø, kort kø for å få startnummer, kort dokø igjen. Bare velstand hittil. Jeg skiftet fra sivilt til uniform, dvs den vakre, stolte KORK-drakta. Den eneste i sitt slag på Lundersæter denne helgen. Gamleklubben (J/H Sykkel) stilte med noen ryttere, noen av disse bet også svært godt fra seg.
Som førstereisgutt på dette rittet var jeg spent på løypa, jeg hadde ikke sett hverken kart eller profil før rittet så enhver sving og bakketopp ville komme som en gedigen overraskelse. Eneste jeg visste var at den var på 56 km. Men skitt au, jeg ville neppe ligge først i løypa for å vise vei...
Etter en liten (sikkert for liten, som vanlig...) oppvarming av sykkel og kropp nærmet starten seg litt kjappere enn jeg i mitt litt sløve sinn oppfattet. Jeg måtte derfor ta til takke med en posisjon godt bak i feltet til å begynne med. Klønete av meg, det blir fort litt mer kjas og mas i starten for å komme seg opp og fram. Men skitt, sesongdebut og urutinert, da blir det som det blir. Starten gikk uansett....

Det ble en grei start uten noen uhell, men som ventet måtte jeg mase litt for å komme opp i feltet og lå nok på litt høyere intensitet enn godt var til å begynne med. Dette får jeg betale for senere, tenkte jeg, men pøste på for det. Startnummer gjør noe med hodet til en gammel mann i nærheten av sin beste alder.
Jeg fant ei brukbar gruppe å sitte i til å begynne med, men ble litt utålmodig. Litt foran lå det nemlig en annen gruppe. Feltet hadde strukket seg atskillig nå, og jeg ville ha gruppa foran. Det måtte være J/H-trøya som lokket på meg omtrent som huldra sies å gjøre (bortsett fra at den røde og blå trøya ble båret av en mann). Fikk en god rygg der, og vi var vel 6-7 ryttere i den gruppa som fungerte rimelig greit ei lita stund. Så kommer det jeg ikke helt skjønner. Når man kjører 6-7 ryttere sammen og en rytter har dratt for så å slippe seg ned kan det vel være greit å legge seg bakerst i kjeden? Ikke på død og liv presse seg inn igjen som nummer to. Og når den som da drar slipper seg bakover roper den som på død og liv skulle inn som nummer to, som da igjen blir liggende i front: "Jeg har ikke mer å dra med".... Nei, så legg deg bak da, din jævla brødgjøk!! Jeg er ingen verdensmester sjøl, men visse ting er jaggu rimelig elementært.

Jaja, rasket slapp taket etterhvert, og jeg ble igjen sammen med Håvard Hauge og Lill-Hege Bjørklund fra J/H Sykkel, og vi kjørte bra sammen ganske lenge. Vi hadde los på ei gruppe foran oss, avstanden var på rundt 20 sekunder. I et litt småkupert område med et par litt seige stigninger måtte de to dessverre slippe, men jeg klarte heldigvis å få heng på gruppa foran etterhvert. Nå var vi ca halvveis, og dette var rytterne jeg ble sittende med fram til terrengpartiene skilte oss etterhvert.

Det skulle vise seg at det ikke var noen hvem som helst jeg hadde kjørt inn i bakkene. Selveste Geir Treseng-Lien (tidligere bare Lien), terrengsykkellegenden, ble kjørt inn av anonyme, lille ukjente meg. Artig!!! Det skal dog sies at Geir kjørte som en slags hjelperytter for kona, Linda Treseng-Lien, som vant dameklassa. Men like fordømt, da gitt.... Det var en solid rygg å ha foran seg, selv om jeg selvsagt også gjorde litt av drajobben. Jada, jada, vi yter etter evne og får etter behov på sykkelritt :)

På vei inn i et av de siste terrengpartiet får dessverre Geir et uhell og går i bakken, i samme øyeblikk får også en annen i gruppa punktering og vips så har jeg parkert 2-3 stykker i en liten fei. Jeg rekker å høre et "går det bra" og "ja", så da er det bare å feie på videre gjennom skauen.
Etter et slags spurtoppgjør hvor jeg blir sperret (ikke kødd engang, tenk å bli sperret i spurten i et turritt for middels mosjonister...) seiler jeg i mål på 1:57:40. Da var jeg godt fornøyd med rittet, jeg følte at jeg hadde tatt ut nok og at det burde holde til en ok plassering. Men det fikk jeg ikke greie på før litt utpå kvelden, det var nemlig nå kaoset satte igang.

Eller kaos, det er vel litt drøyt å kalle det det. Men resultatservice og premieutdeling var egentlig ei eneste lang smørje med rot, surr og misforståelser. Men de rette totalvinnerne ble ihf kåret: Karl Erik Nordengen og Linda Treseng-Lien. Utover det var det mye surr med både klassevinnere, premiering og ikke minst resultater. Her har arrangøren en jobb å gjøre til neste års ritt. Jeg forventer for all del ikke at et ritt med rundt 300 startende skal ha elektronisk tidtaging og alt oppe og på plass rett etter målgang, men to timer etter bør det være mulig å få en liten pekepinn på hvordan ting har gått.

Blant annet lovet nettsidene premiering til klassevinnerne og den øverste tredjedelen av resultlista. Jeg forventet å befinne meg der, og siden det lå en haug med pumper på benken bak seierspallen antok jeg at jeg kunne få med en slik hjem. Men premieutdeling kom på sett og vis i havn til slutt, og da det tydeligvis var slutt lå det forsatt en omtrent like stor haug med pumper igjen der. Premier til neste år?

Resultatene hadde heller ikke kommet da jeg dro, men en ting var helt klart: Jeg har slått Geir Lien!! (Det står ikke noe i resultatene om at han var hjelperytter for kona :) )

Vel hjemme kom resultatene på nett kjappere enn jeg hadde turt å håpe, og ting hadde gått over all forventning: 8.plass i M30-39 lar seg absolutt høre (54 startende i den aldersgruppa). Nå begynner det faktisk å bli moro, ikke bare å sykle, men å lese listene også. For jeg må innrømme at jeg har et litt over middels velutviklet konkurranseinstinkt.

Oppsummering av rittet? Flott område, stor og god plass til parkering, kjapp utlevering av startnummer, herlig løype med passe andel tekniske partier. De fleste mot slutten av rittet da man begynte å bli litt mør i beina. Noen av disse var tildels raske og veldig morsomme. Det eneste jeg savnet i løypa var en eller to verstingstigninger som virkelig hadde sortert rytterne, ellers var den veldig bra. Resultatservice og premieutdeling preget av surr og rot, her har de litt å jobbe med. Pluss for at resultatene kom på nett samme kveld. Men alt i alt et ritt jeg gjerne kommer tilbake til, det er tross alt selve syklinga som er det viktigste. Og den var, som tidligere nevnt, morsom.

Og jeg har slått Geir Lien......

Hjemmeside til rittet med resultater: www.finnskogkureren.com
Løypa på Endomondo finner du her: www.endomondo.com/workouts/12704477

Så løper man på føttene igjen, hei skål!!

Så glad man kan bli av å løpe drøyt 6 1/2 kilometer. Jeg har hatt en dårlig løpeperiode etter Bislett 12-timers. En vond fot (fryktet tretthetsbrudd, men var nok bare litt overbelastning/irritasjon) har bekymret meg en måneds tid. En svak, murrende smerte som har vært litt diffus, men kommet etter litt gåing og tråing. Det har gjort at det kun har blitt spinning, spinning og atter spinning gjennom hele mars. Det er forsåvidt hyggelig det, det er godt selskap og flere gode instruktører på Spartacus. Men det blir jo litt lite allsidig...
Men i dag fant jeg ut at det var på tide å prøve. Ikke stort å si om joggeturen, den gikk pent og pyntelig for seg. Jeg tok bilen opp til Mylla for å få en forholdsvis flat og behagelig løype uten særlig belastning for kroppen. Dessuten var det greit å løpe der oppe med bilen like i nærheten hvis det skulle dukke opp noen vondter. Det skjedde ikke, jeg luntet fram og tilbake langs vannet og konstaterte blid og fornøyd at ting fungerte selv om beina var tunge.
Bil hjem, te og is til kvelds (den med peanøtter og karamell, vanvittig god) og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
I morgen? Tja, kommmer an på hva jeg rekker etter at Heidi kommer hjem fra håndballkamp. Mulig en kveldstur på sykkel eller en ny, rolig joggetur. Vi får se, jeg er ihf i gang. Hurra!