Bislett 12-timers

Artig å lede an i feltet, her sammen med Tonje Haugen og Svein Erik Larsen
Foto: Kondis

Vinterens vakreste eventyr var det kanskje ikke, men det var ikke så mye om å gjøre selv om herlighetene foregikk innendørs.
Historien starter vel egentlig tidlig i januar, da ryktene om at Geir Frykholm planla et ultraløp på Bislett virkelig satte fart. Mett som jeg var av julepølse, ribbe, kalkun, sjokolade, marsipan og alt annet man ikke skal ha for mye av, hørtes dette ut som en god idé i hodet mitt. Å slepe 90 kg rundt og rundt på en 545 meter lang bane i en kjeller i 12 timer kan overhodet ikke bli galt...
Etter en bra treningshøst og vel gjennomført desember og januar følte jeg meg veldig klar for Bislett, februar skulle bli måneden jeg skulle få noen langturer i beina og til slutt spisse en slags form inn mot Bislett 12-timers. Joda...
Februar ble en drittmåned, rett og slett. Siste skikkelige treningsøkt ble ei 5-mil på terrengsykkelen den 5. februar. Deretter kom sjukdom på sjukdom, etterfulgt av alskens annen elendighet. Kanskje skriver jeg mer om det senere, vi får se.
Etter den allerede nevnte sykkelturen var det kun to fotballtreninger jeg klarte å få presset ut av februar før løpsdagen. Tar man med at jeg før løpet hadde to netter så godt som uten søvn kan jeg strengt tatt ikke skryte av at oppladningen var særlig god. Jeg var fredag kveld svært i tvil om jeg i det hele tatt skulle stille til start.
Det ble til at dro, men jeg var svært lite høy i hatten da jeg ankom Bislett på morgenkvisten. En blid Geir Frykholm og to servicemindede hjelpere i form av Olav Engen og Reima Hartikainen ønsket velkommen, og med tidtagerchip og startnummer utdelt var det strengt tatt en smule sent å snu. Det var bare å få på seg skoa, shortsen og trøya for å komme i gang. Et hyggelig gjensyn med Hytjan ble det også i garderoben, alltid trivelig å treffe gamle kjente.
Hva skal man så si om selve løpet? For de uinnvidde høres det kanskje rart ut å skulle løpe rundt og rundt samme bane i 12 timers bare for å se hvem som kommer lengst, men etter å ha vært med på denne moroa to ganger nå (debuterte med 80 km i 2008) kan jeg slå fast at dette er gøy på sitt merkelige vis. Det er for det første sosialt, man løper aldri alene og jeg opplevde til og med å løpe forbi garvede ultraløpere som bl.a. Per Gunnar Alfheim. Riktignok i en av hans rolige perioder og i min "hardperiode", men dog. Følelsen er likefullt helt ok for en som er totalt amatør i "faget".
Resultatservicen og serveringen underveis var upåklagelig. For hver rundepassering ble vi oppdatert med tilbakelagt distanse, kilometertid totalt, kilometertid på siste runde ++. Alt man trengte for å kunne følge et slags løpsopplegg for de som hadde det.
Jeg startet forholdsvis pent denne gangen, men holdt løpinga i gang et par timer før jeg slo over på perioder med gange. Det er tid nok å ta av, så det er ingen grunn til å stresse på 12-timers.
Maraton ble passert på 4:47, 13 minutter bedre enn i 2008. Da jeg hadde over 5 mil etter 6 timers løping skjønte jeg at min personlige drømmegrense på 90 km virkelig var innen rekkevidde, uansett om beina begynte å bli tunge.
Etter 10 timers løping (og noe gåing, bevares) hadde jeg 80 km, og litt kjapp hoderegning viste at jeg fint kunne gå resten av løpet og allikvel ha full kontroll på å klare 90 km. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg begynte å få noen vondter her og der, så jeg bestemte meg for å safe inn i stedet for å presse hardt og i verste fall gå på en helsprekk.
Runde for runde nærmet jeg med "The Promised Land", og her må jeg virkelig gi honnør til Reima Hartikainen og Heming Leira. Oppmuntrende og motiverende ved hver eneste målpassering runde etter runde etter runde. Herlig med slike folk, i det hele tatt virker ultramiljøet ganske ålreit :)
90 km ble nådd med ca 15 minutter igjen av løpet, og da var det ingen grunn til å holde igjen. I motsetning til i 2008, da jeg lå som et nødslakt i depotet på slutten av løpet, klarte jeg denne gangen å dra til med en skikkelig sluttspurt. Utrolig at det var slik fart i slike bein etter nærmere tolv timer, og hvilken motivasjon det var å passere målområdet da sluttsignalet nærmet seg? Musikk, applaus, jubelrop fra tilskuere, det gir en helt spesiell følelse av at man nesten kan fly. (Nå skal jeg være forsiktig med å dra det for langt her, vi så neppe særlig flyvedyktige ut der vi vraltet rundt på vannblemmer og gnagsår. Men følelsen var der, og den kan ingen ta fra oss...)
Spurten brakte meg til slutt fram til 92,2 km, et resultat jeg er strålende fornøyd med. Særlig oppladningen til løpet tatt i betraktning. Men sluttspurten får meg til å tenke "hva om jeg hadde kjørt litt hardere tidligere". Kunne jeg klart 95 km? Eller kanskje 100 km? Neppe denne gangen, men det blir et naturlig mål neste gang. For denne opplevelsen var såpass god at dette ikke blir mitt siste ultraløp, det er helt klart.
Jeg er også strålende fornøyd med hvordan matinntaket fungerte. Kun et dostopp etter ca 3 1/2 time forteller at magen og det meste annet fungerte tilnærmet optimalt. Og det bare med inntak av det de serverte på matstasjonen + noen medbrakte Bixit havrekjeks.
Når jeg ser på resultatlista time for time ser jeg at jeg må ha hatt et nogenlunde fornuftig løpsopplegg denne gangen, uten at jeg egentlig hadde noen plan på forhånd. Jeg lå som nr 42 (av 49) i herreklassen etter 1 time, derfra avanserte jeg jevnt og trutt på lista og endte til slutt som nummer 24 etter 12 timer. Det skal dog sies at noen sto av underveis.
Avslutningsvis: All ære til arrangøren!! Et prikkfritt gjennomført arrangement jeg trygt kan anbefale for alle. Ultraløp passer for alle former og fasonger, man trenger ikke løpe hele veien, man kan bare ta det som en sosial spasertur hvis man vil. Kilometer blir det uansett...