Så er det vel offisielt og vel så det...

Jepp, ikke noe å legge skjul på lenger. Denne gutten skal skilles. Eller ihf separeres i første omgang. Men sluttresultatet blir nok det samme, for fruen (ikke eks-fruen riktig enda, man kan jo håpe på et under...) virker å være svært så bestemt.
For et par uker siden skrev jeg et alldeles nydelig blogginnlegg som fortsatt ligger på lager. Det ble litt vel tårevått, utleverende og personlig til at fruen (jada, man håper jo fortsatt, ting forandrer seg ikke så mye på to-tre linjer) ville ha det offentliggjort, og jeg kan til en viss grad være enig. Men jeg tror hun kan gå god for at det var vakkert skrevet. Fruen, altså (ja, nettopp, med fare for å gjenta meg selv...).
Men hva skal man si nå, når sjokket har lagt seg og ting har kommet på tre ukers avstand? Ting går seg til, tror jeg. Eller gjør det egentlig det? Jeg bor fortsatt på samme sted, ingen endring der. Men jeg har hatt hyggelige samtaler med banken og vært på et par visninger, så ting er på gang. Jeg vet bare ikke helt når. Eller hvor. Men Grua blir det nok, vi har som mål at unga skal kunne gå tørrskodd fra den ene til den andre. Det er dog litt avhengig av været, men dere tar vel poenget?

Hvordan takler man å få en slik beskjed servert over middagsbordet? For det var der den kom, beskjeden om at det var kroken på døra. Game over. Slutt. The end. Fælt barn har mange navn... De vanligvis så gode pannekakene smakte plutselig ikke så bra, og det ble nok litt røre til overs denne dagen. Det er kort sagt noe av det verste jeg har vært ute for i hele mitt liv, og jeg har da opplevd litt smågrums i løpet av 37 år (selv om jeg for all del ikke har noe å klage over).
Første uka befant jeg meg i fritt fall ned i det dypeste hullet jeg kjenner til. Nede i det hullet henger det ti tusen løse tråder som man skal bruke til å klatre opp igjen. Hvordan klatrer man i en løs tråd? Nettopp, det går heller dårlig.
Unger, hus, hjem, unger, unger, hus, økonomi, hus, unger, samvær, økonomi, hjem osv osv. Når dette kverner rundt i hodet 24 timer i døgnet gjør det noe med søvnen. Og ingen søvn gjør noe med hodet. Og intet hode gjør noe med... Ja, dere skjønner tegninga.
En forståelsesfull arbeidsgiver og lege gjorde at det ble en aldri så liten time-out, det var gull verdt. Etter ei uke var jeg i gjenge igjen, ikke sprudlende glad og fornøyd, men i høyeste grad oppegående. Og med blikket vendt framover, ikke rett ned i skotuppen. Og der er jeg fortsatt. Og jeg smiler en gang iblant. Opptil flere ganger om dagen, faktisk. Selv om jeg gjerne skulle vært hele greia foruten, la nå det være sagt en gang for alle.
Selv om det var jævlig nok, hjalp det å innfinne seg med at det var slutt og at det gamle uttrykket om å snu kjerringa ikke kom til nytte her (nei, jeg har ikke gitt opp, for all del. Jeg har ikke det, dette er bare en endring av taktikk). En konkret situasjon som er for jævlig er tross alt bedre enn allverdens usikkerhet. Det er noe å jobbe ut fra, dette er rett og slett det jeg må forholde meg til. Og der er vi nå.
Akkurat nå driver vi med ei god, gammel Nytt-på-nytt-oppgave. Hvem skal ut? Trolig blir det meg, men her får fruen bestemme når verdivurdering av huset foreligger. Og vi er stort sett enige om fordeling av hus og bil og denslags. Og det ser ut til at vi skal bli enige om unga også, vi har ihf hatt svært lovende samtaler og ting ser bra ut. Alt i alt er bruddet ganske pent, men om det gror sammen gjenstår å se (Dream on, gammel Nazareth-sviske...).
Enten det blir slik eller sånn ser jeg faktisk lyst på framtida. Når situasjonen er som den er gleder en bitteliten del av meg seg til å komme seg i gjenge og stable på beina et liv på egenhånd for meg og unga i periodene jeg har dem. Og en stor del av meg gruer seg til å pakke og flytte. Det er bare å håpe at den bittelille delen spiser litt av den store etterhvert.
Sang som surrer mye rundt om dagen: Don't Give Up med Peter Gabriel og Kate Bush...

Helt til slutt:
-Bruddet er ikke bare fruen sin skyld, selv om det er hun som vil ut nå. Vi har vært to om å kjøre forholdet i grøfta, bare så det er sagt.
-Vi bor under samme tak, og det fungerer såpass greit at det ikke er bråhast med å flytte ut.
-Hovedfokuset er at unga skal få det best mulig.
-Det er jaggu lenge til jeg skal rote meg borti kvinnfolk igjen.

Og helt, helt til slutt:
-#¤%##*#*&%#¤#:# (avansert tegneseriebanning).