Så løper man på føttene igjen, hei skål!!

Så glad man kan bli av å løpe drøyt 6 1/2 kilometer. Jeg har hatt en dårlig løpeperiode etter Bislett 12-timers. En vond fot (fryktet tretthetsbrudd, men var nok bare litt overbelastning/irritasjon) har bekymret meg en måneds tid. En svak, murrende smerte som har vært litt diffus, men kommet etter litt gåing og tråing. Det har gjort at det kun har blitt spinning, spinning og atter spinning gjennom hele mars. Det er forsåvidt hyggelig det, det er godt selskap og flere gode instruktører på Spartacus. Men det blir jo litt lite allsidig...
Men i dag fant jeg ut at det var på tide å prøve. Ikke stort å si om joggeturen, den gikk pent og pyntelig for seg. Jeg tok bilen opp til Mylla for å få en forholdsvis flat og behagelig løype uten særlig belastning for kroppen. Dessuten var det greit å løpe der oppe med bilen like i nærheten hvis det skulle dukke opp noen vondter. Det skjedde ikke, jeg luntet fram og tilbake langs vannet og konstaterte blid og fornøyd at ting fungerte selv om beina var tunge.
Bil hjem, te og is til kvelds (den med peanøtter og karamell, vanvittig god) og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
I morgen? Tja, kommmer an på hva jeg rekker etter at Heidi kommer hjem fra håndballkamp. Mulig en kveldstur på sykkel eller en ny, rolig joggetur. Vi får se, jeg er ihf i gang. Hurra!