Comeback!

The number of the beast...




Det er duket for comeback. Igjen. Gammel sagmugg og gamle hester, det bare måtte bli sånn. Etter å ha holdt meg unna fotballsko, leggbeskyttere, fotballbaner, motspillere, dommere og fotballer i 11 måneder er det duket for at evigunge (men ikke lenger så lovende) Venstad atter en gang skal snøre på seg skoa igjen. Det er bare snakk om et aldri så lite bedriftsoppgjør for min kjære tidligere arbeidsgiver, men dog. Ball er ball, sprekk er sprekk, comeback er comeback.
Lukten av overtråkk, strekk, skrekk og andre lumske lidelser er i ferd med å bre seg over boligen her i Fiolstien på Grua. Jeg spurte dama pent om vi ikke hadde noen planer på mandag, men fikk nærmest streng beskjed om å dra meg på kamp. Så mye for det forsøket på å slippe unna. Hun kan være streng iblant, og hun tenkte nok "intervalløkt" i hodet sitt når jeg nevnte fotball. Hun har tydeligvis ikke sett meg innta posisjonen på sentral midtbane. Midtsirkelen er arbeidsområde stort nok for meg, og så får vi se om silkefoten fortsatt duger.
Fotballformen er selvsagt totalt fraværende, man får ikke kjappe rykk og vendinger av å sykle. Ballkontrollen blir neppe den helt store av å svømme heller. Og løping har jeg knapt bedrevet på flere måneder pga en litt lurvete akilles. Ja... Akillesen.... Den glemte jeg da jeg sa ja til å bli med. Men en bedriftskamp tåler den nok. Famous last words......
Uansett. Jeg kjenner det kribler i beina, og selv om det var godt å gi seg begynner jeg å glede meg til å trille ball igjen. Jeg tror dette er en lidelse jeg må slite med livet ut. Eller så lenge helsa holder. I nesten et år har jeg lurt meg selv til å tro at jeg har vært ferdig med fotballen og at jeg ikke savnet det i det hele tatt. Det var feil. Det er bare å innse det. Jeg elsker fotball!