Gretten gammel gubbe skriver...

Katt i hus...

2012-01-10T21:10:00.001+01:00

Trene i morgen? Ja, det skulle jeg gjort. Og det kunne jeg gjort. Men skal jeg det? Nei...
Men jeg fikk heldigvis ei svømmeøkt i dag. Ca en time i Ringeriksbadet, litt slalomsvømming ettersom jeg ikke fikk ha ei bane alene. Det skal jeg kanskje være glad for, ettersom det neppe ville vært særlig god butikk å drive et badeanlegg bare for at jeg skal ha det for meg sjøl hver gang jeg er innom.
Men i morgen, ja. Og trening. Eller rettere sagt mangel på trening. Jeg skal kjøre bil. Langt! Hvorfor? Fordi madammen hadde en drøm om en katt for noen uker siden. Den katten fant hun på finn.no. Og den katten holdt ikke akkurat til på Hadeland.

-Jeg drømte om den i natt. Og fant den på finn. Er den ikke søt??

Jeg sa at det var bra katten ikke bodde i Alta. Og så sa jeg de idiotiske ordene:

-Jeg kan jo bli med for å hente den.....

Utskrifta jeg ser på fra gule sider sier 327,6 km. En vei!! Målet for turen? Øvre Lauvrak, Froland. Froland!!! Var det overhodet ikke mulig å finne en omplasseringskatt en smule nærmere? Det kunne blitt en lang dag på ski i marka, det kunne blitt styrke og spinning på Spartacus, det kunne blitt mer svømming i Ringeriksbadet, jeg kunne til og med fått gjort sykkelen vinterklar (det burde jeg gjort for lenge siden...) og tatt en sykkeltur. Men for all del, road-trip med dama kan være morsomt. Og trivelig. Og dersom jeg får i meg nok kaffe underveis, husker laderen til telefonen og et greit utvalg med musikk så vi overdøver kattejamringa på returen skal vel dette gå greit.
Velkommen til Fiolstien, Ole Pjusk...
(Katten på bildet er ikke Ole Pjusk, bare et eksempel på hvordan en katt kan se ut. For de som lurer på hvordan OP ser ut tipper jeg det kommer bilder på Ruskedusk-bloggen etterhvert.)

Comeback!

2012-01-07T19:13:00.001+01:00

The number of the beast...

Det er duket for comeback. Igjen. Gammel sagmugg og gamle hester, det bare måtte bli sånn. Etter å ha holdt meg unna fotballsko, leggbeskyttere, fotballbaner, motspillere, dommere og fotballer i 11 måneder er det duket for at evigunge (men ikke lenger så lovende) Venstad atter en gang skal snøre på seg skoa igjen. Det er bare snakk om et aldri så lite bedriftsoppgjør for min kjære tidligere arbeidsgiver, men dog. Ball er ball, sprekk er sprekk, comeback er comeback.
Lukten av overtråkk, strekk, skrekk og andre lumske lidelser er i ferd med å bre seg over boligen her i Fiolstien på Grua. Jeg spurte dama pent om vi ikke hadde noen planer på mandag, men fikk nærmest streng beskjed om å dra meg på kamp. Så mye for det forsøket på å slippe unna. Hun kan være streng iblant, og hun tenkte nok "intervalløkt" i hodet sitt når jeg nevnte fotball. Hun har tydeligvis ikke sett meg innta posisjonen på sentral midtbane. Midtsirkelen er arbeidsområde stort nok for meg, og så får vi se om silkefoten fortsatt duger.
Fotballformen er selvsagt totalt fraværende, man får ikke kjappe rykk og vendinger av å sykle. Ballkontrollen blir neppe den helt store av å svømme heller. Og løping har jeg knapt bedrevet på flere måneder pga en litt lurvete akilles. Ja... Akillesen.... Den glemte jeg da jeg sa ja til å bli med. Men en bedriftskamp tåler den nok. Famous last words......
Uansett. Jeg kjenner det kribler i beina, og selv om det var godt å gi seg begynner jeg å glede meg til å trille ball igjen. Jeg tror dette er en lidelse jeg må slite med livet ut. Eller så lenge helsa holder. I nesten et år har jeg lurt meg selv til å tro at jeg har vært ferdig med fotballen og at jeg ikke savnet det i det hele tatt. Det var feil. Det er bare å innse det. Jeg elsker fotball!

2012. Sånn plutselig....

2012-01-06T14:00:00.002+01:00

Jepp, det er bare å komme i gang igjen. Nesten tre uker hvile rundt jul holder ikke hvis man skal komme levende opp fra Eidfjord og muligens plante Fiolstiflagget på Gaustatoppen i august. For ikke å snakke om at Ruskedusken skal slepes fra Trondheim til Oslo i juni. Det blir også en opplevelse.
Treningspausa har dog vært en smule ufrivillig, siden en uggen forkjølelse har klort seg i overkant godt fast i dette dvaske legemet. Uansett var det på tide å komme i gang igjen, og jeg har både syklet (inne, vi kan vel kalle det spinning...) og svømt denne uka. I dag gikk jeg til det drastiske skritt å slå til med et årskort på Ringeriksbadet, så nå er det ingen vei tilbake. Det ble innviet (årskortet altså, ikke svømmehallen...) med en times plasking som ga ca 2 km +/- feiltelling. Det skulle gi en snittfart på, ja.... Dere som er raske i hoderegning? 2 km/t? Motstrøm, bølger og denslags var jeg ikke nevneverdig plaget med, så det gikk overrraskende fint å leke haimat i dag. Så da kan vi erklære 2012-sesongen for åpnet, nå må det trenes og spises og spises og trenes framover. Gleder meg!! Litt, i hvert fall....

Naturlover og Øyvinds lover

2011-10-06T12:36:00.000+02:00

Visse ting må man bare akseptere. Tyngdekraft, soloppgang, solnedgang, vær, vind, det er slike ting man ikke får gjort så mye med.
Det som kommer her er ikke akkurat naturlover, men vi kan kalle det starten på min lille lovbok etter en noen år på sykkelsetet. Mulig det dukker opp mer etterhvert som jeg blir eldre og visere...

Øyvinds 1. lov:
Når et legeme sykler i regn blir det vått.

Øyvinds 2. lov:
If it works, don't fix it (dette gjelder ikke bare sykkelen, det gjelder alt av teknisk utstyr som tross alt virker).

Øyvinds 3. lov:
At du ser spor etter en sykkel i skogen betyr ikke at det går an å sykle der. Det betyr bare at du ikke er den første idioten som prøver.

Sesongen 2011, en slags oppsummering

2011-09-16T23:22:00.000+02:00

Så har det gått drøyt 3 måneder siden sist jeg skrev her. Til glede for de to som kikker innom her en gang iblant (Rune og Per Arne, hei til dere) så er det vel på tide med en liten oppdatering. Og oppsummering. Sesongen 2011 går ubønnhørlig mot slutten, og den har vært preget av både opp- og nedturer. Oppturer er morsomme, nedturer er nyttige, men det aller viktigste er i det store og hele at det blir turer. Alene eller sammen med andre, alt ettersom hva som måtte passe. Sesongen begynte med noen aleneturer, etterhvert ble det litt mer selskap, noe jeg muligens kommer tilbake til etterhvert.
Hva har jeg lært i løpet av sesongen som er unnagjort? I hovedsak to ting. Forberedelser og forberedelser. Fysisk sett har jeg nok aldri stilt bedre rustet foran en sesong, sykkelformen har aldri vært bedre og løpeformen har vært høyst brukbar så lenge akillesen har holdt seg bra. 2 av 3 er ikke verst, men slett ikke nok. Mer om det også etterhvert. Vel, nå er det nok surring rundt grøten, her en slags oppsummering av 2011-sesongen.

Årets pers:
Bislett 12-timers i februar. Hva får folk til å løpe rundt og rundt i kjeller'n på Bislett i februar? Antageligvis at det er for kaldt ute. Uansett, med et middels treningsgrunnlag (løping, that is...) og dårlig oppladning satte jeg ny pers på 92.232 meter. Storfornøyd!

Årets nye ritt:
Dette gjelder selvsagt nye ritt for min egen del. Jeg har kjørt to nye i år, Trysilrittet og Finnskogkureren.
And the winner is.....Finnskogkureren. Ei artig løype med vekslende underlag, raske og artige terrengpartier, rimelig kupert, jeg savnet egentlig bare en skikkelig "morderbakke". Bra parkeringsmuligheter i et flott område, passe stort, god tilgang til toalett før start (det er viktig!) og ikke minst knallvær (det er litt mer tilfeldig). Og et brukbart resultat for egen del, det hjelper selvsagt.

Årets våteste og tristeste:
Raumerrittet. Været hadde vært dårlig hele uka, men formen var knallbra og jeg var seedet til startpulje 1. Jeg satt godt med i feltet til første terrengpartiet, der trynet jeg først i et digert gjørmehull, deretter røk girøret og jeg vurderte å trille tilbake, dvs bryte. Men bryte er ikke noe godt alternativ, ihf ikke når man har betalt startavgift, parkering, mengder med bensin og skaffet barnevakt. Kjapp (vel, vel...) feltmekking gjorde at jeg kunne sykle videre med ett gir. Å sykle 85% av Raumerrittet uten å kunne gire ble ei bra treningsøkt, men ga ikke noe resultat å juble over, bortsett fra å ha fullført.

Årets dugnad:
Enkelt og greit: Kristins runde. Et ultraløp som går over Nordmarkas 5 topper over 700 meter, totalt tilbakelegger løperne drøyt 81 kilometer. 8 timer før start snakker jeg med løpsgeneral Olav Engen, og vips, så er jeg "ansatt" som løypesoper og skiltinnsamler. En lang dag og flott tur gjennom marka ble det for min del, og sannelig er det ikke helt umulig at jeg stiller sjøl neste år.

Årets nedtur:
Norseman. Ingen tvil. Det som var sesongens store mål falt i grus før det i det hele tatt begynte. Dårlige forberedelser med litt assistanse av krevende forhold gjorde at jeg ble fisket opp i en båt på slutten av svømminga. Skal man drive med triatlon holder det ikke å være god på en gren, middels på en annen og håpløs på den tredje. Man bør ihf opp på god, middels, middels. Revansjelysten? En smule...

Årets sportslige opptur:
Valdresrittet. En litt spesiell ramme rundt rittet med tanke på tragedien som rammet Norge dagen før, noe som ble markert med ett minutts stillhet før start.
Det var det første rittet med 29'ern, og jeg var spent som bare det. Etter å ha følt at jeg alltid har hatt litt å gå på når jeg kommer i mål bestemte jeg meg for å kline til fra start denne gangen. Briste eller bære! Jeg satt godt med i tetpulja til litt før første terrengpartiet, da måtte jeg slippe de beste. Ble deretter sittende sammen med to andre etter terrengpartiet og sammen kjørte vi inn ei gruppe til så ble rundt 8 stykker.. Følelsen da jeg måtte slippe dem på vei opp mot matstasjonen var rett og slett jævlig. At det går an å bli så sakte, men sikkert frakjørt uten å klare å tette den lille luka som ble litt og litt og litt større. Vondt.... Men etter litt banning, klatring, terrengkjøring og utforkjøring ble flere av de som dro fra meg kjørt inn, og jaggu holdt det til sølvmedalje i aldersklassen. Artig! At klubbkamerat og nabo (og etterhvert kjæreste...) Alexandra også tok sølvmedalje (se bildet) gjorde dagen enda bedre. Og en takk til mutter'n og fatter'n som passet unger så vi fikk syklet.

Årets nesten:
Birken. Målet var i utgangspunktet å komme under tida fra i fjor (3:42). Da skulle jeg si meg fornøyd. Litt defensivt, men værutsiktene var ikke gode uka før rittet. "Drømmegrensa" var jo egentlig 3:30...
Et kjedebrudd ved Djuposet og litt kløning med skjøtinga (må øve på slikt også, tydeligvis) gjorde at jeg surret bort et snaut kvarter allerede der, og da var det svært få positive tanker som surret rundt i hodet. Jeg så etterhvert på mellomtidene underveis at merkekravet var greit innen rekkevidde og siktet mot det. Så fikk tida bare bli deretter. Jeg ble rimelig overrasket over å komme inn på ei såpass brukbar tid som 3:38 til slutt, særlig tatt i betrakting at jeg var i en velt like før mål også. Trekker man fra plunder og heft kunne jeg (jeg understreker kunne) vært ned rundt 3:25. Målet neste år dersom forholdene er brukbare sier seg selv. Jeg skal under 3:20....

Årets DNS:
Skarverittet. Vant deltagelse etter 2.plassen i Valdres. Fikk innvilget ferie og alt var klappet og klart, men ble syk kvelden før rittet. Ble med som support for Alexandra som etter å ha slitt med leggene i hele sommer fullførte i ei svært tøff løype. Hun har guts så det holder, og med litt mer sykkeltrening blir det moro å følge henne gjennom neste sesong.

Årets treningstur:
Da jeg fikk med meg nabo'n (med et litt snauere treningsgrunnlag enn jeg trodde) til Kikutstua. Det begynte med litt pedalkluss, bomgiring og velting i grøfta, men endte til slutt med at vi fikk vaffel, bolle og kaffe begge to. Hjemturen ble en studie i gutsing fra naboens side, noe som var litt av "inspirasjonen" til at jeg gadd å gjennomføre Raumerrittet (se "årets våteste og tristeste").

Årets treningsterreng:
I fjor, i år og neste år: Skogsterrenget rundt Heradsbygd, det har alt. Stier, terreng, grusveier, klatring, utforkjøring, you name it.

Årets opptur:
Nabo'n :)

Finnskogkureren 2011

2011-06-06T20:45:00.007+02:00

4. juni, på denne sommerens varmeste dag hittil, var det duket for min sesongdebut på terrengsykkelen. I en helg med mye rart å velge i, blant annet Honey Stinger Triathlon på Jevnaker og Vestmarkrittet i Asker falt altså valget på Finnskogkureren. Som gammel hedmarking må man jo passe på å få seg en tur innenfor fylkesgrensa når anledningen byr seg, så her var det bare å sette sykkelen på taket og stable seg inn i bilen på morgenkvisten og sette kursen for Lundersæter, ikke så langt utenfor Kongsvinger. Du vet, den husklynga hvor Glomma fant det for godt å gjøre en sving. Og bra var det, ellers hadde den lidd samme skjebne som Trysilelva og endt opp i en eller annen svensk sjø. Men nok om Glomma for denne gang...
Gamle Volvo'n holder fortsatt koken, og en kjapp stopp på Jessheim gjorde at også sjåføren fikk hevet koffeinnivået i blodet til akseptabelt nivå. Én kopp til frokosten blir jo litt snaut for en som er vant til å få i seg minst tre kopper allerede før lokaltoget fra Jaren har passert Bjørgeseter på tur sørover.

Vel framme på Lundersæter gikk ting som smurt. Kort dokø, kort kø for å få startnummer, kort dokø igjen. Bare velstand hittil. Jeg skiftet fra sivilt til uniform, dvs den vakre, stolte KORK-drakta. Den eneste i sitt slag på Lundersæter denne helgen. Gamleklubben (J/H Sykkel) stilte med noen ryttere, noen av disse bet også svært godt fra seg.
Som førstereisgutt på dette rittet var jeg spent på løypa, jeg hadde ikke sett hverken kart eller profil før rittet så enhver sving og bakketopp ville komme som en gedigen overraskelse. Eneste jeg visste var at den var på 56 km. Men skitt au, jeg ville neppe ligge først i løypa for å vise vei...
Etter en liten (sikkert for liten, som vanlig...) oppvarming av sykkel og kropp nærmet starten seg litt kjappere enn jeg i mitt litt sløve sinn oppfattet. Jeg måtte derfor ta til takke med en posisjon godt bak i feltet til å begynne med. Klønete av meg, det blir fort litt mer kjas og mas i starten for å komme seg opp og fram. Men skitt, sesongdebut og urutinert, da blir det som det blir. Starten gikk uansett....

Det ble en grei start uten noen uhell, men som ventet måtte jeg mase litt for å komme opp i feltet og lå nok på litt høyere intensitet enn godt var til å begynne med. Dette får jeg betale for senere, tenkte jeg, men pøste på for det. Startnummer gjør noe med hodet til en gammel mann i nærheten av sin beste alder.
Jeg fant ei brukbar gruppe å sitte i til å begynne med, men ble litt utålmodig. Litt foran lå det nemlig en annen gruppe. Feltet hadde strukket seg atskillig nå, og jeg ville ha gruppa foran. Det måtte være J/H-trøya som lokket på meg omtrent som huldra sies å gjøre (bortsett fra at den røde og blå trøya ble båret av en mann). Fikk en god rygg der, og vi var vel 6-7 ryttere i den gruppa som fungerte rimelig greit ei lita stund. Så kommer det jeg ikke helt skjønner. Når man kjører 6-7 ryttere sammen og en rytter har dratt for så å slippe seg ned kan det vel være greit å legge seg bakerst i kjeden? Ikke på død og liv presse seg inn igjen som nummer to. Og når den som da drar slipper seg bakover roper den som på død og liv skulle inn som nummer to, som da igjen blir liggende i front: "Jeg har ikke mer å dra med".... Nei, så legg deg bak da, din jævla brødgjøk!! Jeg er ingen verdensmester sjøl, men visse ting er jaggu rimelig elementært.

Jaja, rasket slapp taket etterhvert, og jeg ble igjen sammen med Håvard Hauge og Lill-Hege Bjørklund fra J/H Sykkel, og vi kjørte bra sammen ganske lenge. Vi hadde los på ei gruppe foran oss, avstanden var på rundt 20 sekunder. I et litt småkupert område med et par litt seige stigninger måtte de to dessverre slippe, men jeg klarte heldigvis å få heng på gruppa foran etterhvert. Nå var vi ca halvveis, og dette var rytterne jeg ble sittende med fram til terrengpartiene skilte oss etterhvert.

Det skulle vise seg at det ikke var noen hvem som helst jeg hadde kjørt inn i bakkene. Selveste Geir Treseng-Lien (tidligere bare Lien), terrengsykkellegenden, ble kjørt inn av anonyme, lille ukjente meg. Artig!!! Det skal dog sies at Geir kjørte som en slags hjelperytter for kona, Linda Treseng-Lien, som vant dameklassa. Men like fordømt, da gitt.... Det var en solid rygg å ha foran seg, selv om jeg selvsagt også gjorde litt av drajobben. Jada, jada, vi yter etter evne og får etter behov på sykkelritt :)

På vei inn i et av de siste terrengpartiet får dessverre Geir et uhell og går i bakken, i samme øyeblikk får også en annen i gruppa punktering og vips så har jeg parkert 2-3 stykker i en liten fei. Jeg rekker å høre et "går det bra" og "ja", så da er det bare å feie på videre gjennom skauen.
Etter et slags spurtoppgjør hvor jeg blir sperret (ikke kødd engang, tenk å bli sperret i spurten i et turritt for middels mosjonister...) seiler jeg i mål på 1:57:40. Da var jeg godt fornøyd med rittet, jeg følte at jeg hadde tatt ut nok og at det burde holde til en ok plassering. Men det fikk jeg ikke greie på før litt utpå kvelden, det var nemlig nå kaoset satte igang.

Eller kaos, det er vel litt drøyt å kalle det det. Men resultatservice og premieutdeling var egentlig ei eneste lang smørje med rot, surr og misforståelser. Men de rette totalvinnerne ble ihf kåret: Karl Erik Nordengen og Linda Treseng-Lien. Utover det var det mye surr med både klassevinnere, premiering og ikke minst resultater. Her har arrangøren en jobb å gjøre til neste års ritt. Jeg forventer for all del ikke at et ritt med rundt 300 startende skal ha elektronisk tidtaging og alt oppe og på plass rett etter målgang, men to timer etter bør det være mulig å få en liten pekepinn på hvordan ting har gått.

Blant annet lovet nettsidene premiering til klassevinnerne og den øverste tredjedelen av resultlista. Jeg forventet å befinne meg der, og siden det lå en haug med pumper på benken bak seierspallen antok jeg at jeg kunne få med en slik hjem. Men premieutdeling kom på sett og vis i havn til slutt, og da det tydeligvis var slutt lå det forsatt en omtrent like stor haug med pumper igjen der. Premier til neste år?

Resultatene hadde heller ikke kommet da jeg dro, men en ting var helt klart: Jeg har slått Geir Lien!! (Det står ikke noe i resultatene om at han var hjelperytter for kona :) )

Vel hjemme kom resultatene på nett kjappere enn jeg hadde turt å håpe, og ting hadde gått over all forventning: 8.plass i M30-39 lar seg absolutt høre (54 startende i den aldersgruppa). Nå begynner det faktisk å bli moro, ikke bare å sykle, men å lese listene også. For jeg må innrømme at jeg har et litt over middels velutviklet konkurranseinstinkt.

Oppsummering av rittet? Flott område, stor og god plass til parkering, kjapp utlevering av startnummer, herlig løype med passe andel tekniske partier. De fleste mot slutten av rittet da man begynte å bli litt mør i beina. Noen av disse var tildels raske og veldig morsomme. Det eneste jeg savnet i løypa var en eller to verstingstigninger som virkelig hadde sortert rytterne, ellers var den veldig bra. Resultatservice og premieutdeling preget av surr og rot, her har de litt å jobbe med. Pluss for at resultatene kom på nett samme kveld. Men alt i alt et ritt jeg gjerne kommer tilbake til, det er tross alt selve syklinga som er det viktigste. Og den var, som tidligere nevnt, morsom.

Og jeg har slått Geir Lien......

Hjemmeside til rittet med resultater: www.finnskogkureren.com
Løypa på Endomondo finner du her: www.endomondo.com/workouts/12704477

Så løper man på føttene igjen, hei skål!!

2011-04-02T22:58:00.004+02:00

Så glad man kan bli av å løpe drøyt 6 1/2 kilometer. Jeg har hatt en dårlig løpeperiode etter Bislett 12-timers. En vond fot (fryktet tretthetsbrudd, men var nok bare litt overbelastning/irritasjon) har bekymret meg en måneds tid. En svak, murrende smerte som har vært litt diffus, men kommet etter litt gåing og tråing. Det har gjort at det kun har blitt spinning, spinning og atter spinning gjennom hele mars. Det er forsåvidt hyggelig det, det er godt selskap og flere gode instruktører på Spartacus. Men det blir jo litt lite allsidig...
Men i dag fant jeg ut at det var på tide å prøve. Ikke stort å si om joggeturen, den gikk pent og pyntelig for seg. Jeg tok bilen opp til Mylla for å få en forholdsvis flat og behagelig løype uten særlig belastning for kroppen. Dessuten var det greit å løpe der oppe med bilen like i nærheten hvis det skulle dukke opp noen vondter. Det skjedde ikke, jeg luntet fram og tilbake langs vannet og konstaterte blid og fornøyd at ting fungerte selv om beina var tunge.
Bil hjem, te og is til kvelds (den med peanøtter og karamell, vanvittig god) og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
I morgen? Tja, kommmer an på hva jeg rekker etter at Heidi kommer hjem fra håndballkamp. Mulig en kveldstur på sykkel eller en ny, rolig joggetur. Vi får se, jeg er ihf i gang. Hurra!

Så er det vel offisielt og vel så det...

2011-03-21T23:11:00.005+01:00

Jepp, ikke noe å legge skjul på lenger. Denne gutten skal skilles. Eller ihf separeres i første omgang. Men sluttresultatet blir nok det samme, for fruen (ikke eks-fruen riktig enda, man kan jo håpe på et under...) virker å være svært så bestemt.
For et par uker siden skrev jeg et alldeles nydelig blogginnlegg som fortsatt ligger på lager. Det ble litt vel tårevått, utleverende og personlig til at fruen (jada, man håper jo fortsatt, ting forandrer seg ikke så mye på to-tre linjer) ville ha det offentliggjort, og jeg kan til en viss grad være enig. Men jeg tror hun kan gå god for at det var vakkert skrevet. Fruen, altså (ja, nettopp, med fare for å gjenta meg selv...).
Men hva skal man si nå, når sjokket har lagt seg og ting har kommet på tre ukers avstand? Ting går seg til, tror jeg. Eller gjør det egentlig det? Jeg bor fortsatt på samme sted, ingen endring der. Men jeg har hatt hyggelige samtaler med banken og vært på et par visninger, så ting er på gang. Jeg vet bare ikke helt når. Eller hvor. Men Grua blir det nok, vi har som mål at unga skal kunne gå tørrskodd fra den ene til den andre. Det er dog litt avhengig av været, men dere tar vel poenget?

Hvordan takler man å få en slik beskjed servert over middagsbordet? For det var der den kom, beskjeden om at det var kroken på døra. Game over. Slutt. The end. Fælt barn har mange navn... De vanligvis så gode pannekakene smakte plutselig ikke så bra, og det ble nok litt røre til overs denne dagen. Det er kort sagt noe av det verste jeg har vært ute for i hele mitt liv, og jeg har da opplevd litt smågrums i løpet av 37 år (selv om jeg for all del ikke har noe å klage over).
Første uka befant jeg meg i fritt fall ned i det dypeste hullet jeg kjenner til. Nede i det hullet henger det ti tusen løse tråder som man skal bruke til å klatre opp igjen. Hvordan klatrer man i en løs tråd? Nettopp, det går heller dårlig.
Unger, hus, hjem, unger, unger, hus, økonomi, hus, unger, samvær, økonomi, hjem osv osv. Når dette kverner rundt i hodet 24 timer i døgnet gjør det noe med søvnen. Og ingen søvn gjør noe med hodet. Og intet hode gjør noe med... Ja, dere skjønner tegninga.
En forståelsesfull arbeidsgiver og lege gjorde at det ble en aldri så liten time-out, det var gull verdt. Etter ei uke var jeg i gjenge igjen, ikke sprudlende glad og fornøyd, men i høyeste grad oppegående. Og med blikket vendt framover, ikke rett ned i skotuppen. Og der er jeg fortsatt. Og jeg smiler en gang iblant. Opptil flere ganger om dagen, faktisk. Selv om jeg gjerne skulle vært hele greia foruten, la nå det være sagt en gang for alle.
Selv om det var jævlig nok, hjalp det å innfinne seg med at det var slutt og at det gamle uttrykket om å snu kjerringa ikke kom til nytte her (nei, jeg har ikke gitt opp, for all del. Jeg har ikke det, dette er bare en endring av taktikk). En konkret situasjon som er for jævlig er tross alt bedre enn allverdens usikkerhet. Det er noe å jobbe ut fra, dette er rett og slett det jeg må forholde meg til. Og der er vi nå.
Akkurat nå driver vi med ei god, gammel Nytt-på-nytt-oppgave. Hvem skal ut? Trolig blir det meg, men her får fruen bestemme når verdivurdering av huset foreligger. Og vi er stort sett enige om fordeling av hus og bil og denslags. Og det ser ut til at vi skal bli enige om unga også, vi har ihf hatt svært lovende samtaler og ting ser bra ut. Alt i alt er bruddet ganske pent, men om det gror sammen gjenstår å se (Dream on, gammel Nazareth-sviske...).
Enten det blir slik eller sånn ser jeg faktisk lyst på framtida. Når situasjonen er som den er gleder en bitteliten del av meg seg til å komme seg i gjenge og stable på beina et liv på egenhånd for meg og unga i periodene jeg har dem. Og en stor del av meg gruer seg til å pakke og flytte. Det er bare å håpe at den bittelille delen spiser litt av den store etterhvert.
Sang som surrer mye rundt om dagen: Don't Give Up med Peter Gabriel og Kate Bush...

Helt til slutt:
-Bruddet er ikke bare fruen sin skyld, selv om det er hun som vil ut nå. Vi har vært to om å kjøre forholdet i grøfta, bare så det er sagt.
-Vi bor under samme tak, og det fungerer såpass greit at det ikke er bråhast med å flytte ut.
-Hovedfokuset er at unga skal få det best mulig.
-Det er jaggu lenge til jeg skal rote meg borti kvinnfolk igjen.

Og helt, helt til slutt:
-#¤%##*#*&%#¤#:# (avansert tegneseriebanning).

Bislett 12-timers

2011-03-04T22:42:00.005+01:00

Artig å lede an i feltet, her sammen med Tonje Haugen og Svein Erik Larsen
Foto: Kondis

Vinterens vakreste eventyr var det kanskje ikke, men det var ikke så mye om å gjøre selv om herlighetene foregikk innendørs.
Historien starter vel egentlig tidlig i januar, da ryktene om at Geir Frykholm planla et ultraløp på Bislett virkelig satte fart. Mett som jeg var av julepølse, ribbe, kalkun, sjokolade, marsipan og alt annet man ikke skal ha for mye av, hørtes dette ut som en god idé i hodet mitt. Å slepe 90 kg rundt og rundt på en 545 meter lang bane i en kjeller i 12 timer kan overhodet ikke bli galt...
Etter en bra treningshøst og vel gjennomført desember og januar følte jeg meg veldig klar for Bislett, februar skulle bli måneden jeg skulle få noen langturer i beina og til slutt spisse en slags form inn mot Bislett 12-timers. Joda...
Februar ble en drittmåned, rett og slett. Siste skikkelige treningsøkt ble ei 5-mil på terrengsykkelen den 5. februar. Deretter kom sjukdom på sjukdom, etterfulgt av alskens annen elendighet. Kanskje skriver jeg mer om det senere, vi får se.
Etter den allerede nevnte sykkelturen var det kun to fotballtreninger jeg klarte å få presset ut av februar før løpsdagen. Tar man med at jeg før løpet hadde to netter så godt som uten søvn kan jeg strengt tatt ikke skryte av at oppladningen var særlig god. Jeg var fredag kveld svært i tvil om jeg i det hele tatt skulle stille til start.
Det ble til at dro, men jeg var svært lite høy i hatten da jeg ankom Bislett på morgenkvisten. En blid Geir Frykholm og to servicemindede hjelpere i form av Olav Engen og Reima Hartikainen ønsket velkommen, og med tidtagerchip og startnummer utdelt var det strengt tatt en smule sent å snu. Det var bare å få på seg skoa, shortsen og trøya for å komme i gang. Et hyggelig gjensyn med Hytjan ble det også i garderoben, alltid trivelig å treffe gamle kjente.
Hva skal man så si om selve løpet? For de uinnvidde høres det kanskje rart ut å skulle løpe rundt og rundt samme bane i 12 timers bare for å se hvem som kommer lengst, men etter å ha vært med på denne moroa to ganger nå (debuterte med 80 km i 2008) kan jeg slå fast at dette er gøy på sitt merkelige vis. Det er for det første sosialt, man løper aldri alene og jeg opplevde til og med å løpe forbi garvede ultraløpere som bl.a. Per Gunnar Alfheim. Riktignok i en av hans rolige perioder og i min "hardperiode", men dog. Følelsen er likefullt helt ok for en som er totalt amatør i "faget".
Resultatservicen og serveringen underveis var upåklagelig. For hver rundepassering ble vi oppdatert med tilbakelagt distanse, kilometertid totalt, kilometertid på siste runde ++. Alt man trengte for å kunne følge et slags løpsopplegg for de som hadde det.
Jeg startet forholdsvis pent denne gangen, men holdt løpinga i gang et par timer før jeg slo over på perioder med gange. Det er tid nok å ta av, så det er ingen grunn til å stresse på 12-timers.
Maraton ble passert på 4:47, 13 minutter bedre enn i 2008. Da jeg hadde over 5 mil etter 6 timers løping skjønte jeg at min personlige drømmegrense på 90 km virkelig var innen rekkevidde, uansett om beina begynte å bli tunge.
Etter 10 timers løping (og noe gåing, bevares) hadde jeg 80 km, og litt kjapp hoderegning viste at jeg fint kunne gå resten av løpet og allikvel ha full kontroll på å klare 90 km. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg begynte å få noen vondter her og der, så jeg bestemte meg for å safe inn i stedet for å presse hardt og i verste fall gå på en helsprekk.
Runde for runde nærmet jeg med "The Promised Land", og her må jeg virkelig gi honnør til Reima Hartikainen og Heming Leira. Oppmuntrende og motiverende ved hver eneste målpassering runde etter runde etter runde. Herlig med slike folk, i det hele tatt virker ultramiljøet ganske ålreit :)
90 km ble nådd med ca 15 minutter igjen av løpet, og da var det ingen grunn til å holde igjen. I motsetning til i 2008, da jeg lå som et nødslakt i depotet på slutten av løpet, klarte jeg denne gangen å dra til med en skikkelig sluttspurt. Utrolig at det var slik fart i slike bein etter nærmere tolv timer, og hvilken motivasjon det var å passere målområdet da sluttsignalet nærmet seg? Musikk, applaus, jubelrop fra tilskuere, det gir en helt spesiell følelse av at man nesten kan fly. (Nå skal jeg være forsiktig med å dra det for langt her, vi så neppe særlig flyvedyktige ut der vi vraltet rundt på vannblemmer og gnagsår. Men følelsen var der, og den kan ingen ta fra oss...)
Spurten brakte meg til slutt fram til 92,2 km, et resultat jeg er strålende fornøyd med. Særlig oppladningen til løpet tatt i betraktning. Men sluttspurten får meg til å tenke "hva om jeg hadde kjørt litt hardere tidligere". Kunne jeg klart 95 km? Eller kanskje 100 km? Neppe denne gangen, men det blir et naturlig mål neste gang. For denne opplevelsen var såpass god at dette ikke blir mitt siste ultraløp, det er helt klart.
Jeg er også strålende fornøyd med hvordan matinntaket fungerte. Kun et dostopp etter ca 3 1/2 time forteller at magen og det meste annet fungerte tilnærmet optimalt. Og det bare med inntak av det de serverte på matstasjonen + noen medbrakte Bixit havrekjeks.
Når jeg ser på resultatlista time for time ser jeg at jeg må ha hatt et nogenlunde fornuftig løpsopplegg denne gangen, uten at jeg egentlig hadde noen plan på forhånd. Jeg lå som nr 42 (av 49) i herreklassen etter 1 time, derfra avanserte jeg jevnt og trutt på lista og endte til slutt som nummer 24 etter 12 timer. Det skal dog sies at noen sto av underveis.
Avslutningsvis: All ære til arrangøren!! Et prikkfritt gjennomført arrangement jeg trygt kan anbefale for alle. Ultraløp passer for alle former og fasonger, man trenger ikke løpe hele veien, man kan bare ta det som en sosial spasertur hvis man vil. Kilometer blir det uansett...

Hjelm er lurt!

2011-02-05T23:02:00.007+01:00

Dette var en helg med store planer hva fysisk fostring angår. Fri fra jobb, jernbanemesterskap i fotball nesten på hjemmebane (LSK-hallen) på lørdag, oppvarmingen til dette skulle være spinning på Spartacus og gubbefotball i Lunnerhallen fredag kveld. Et snev av dårlig samvittighet over å være borte både fredag kveld + lørdag, samt et fantastisk vær på fredag gjorde at planene ble litt justert. Sykkelen ble hentet frem fra glemselen, eller garasjen som noen vil kalle det, og det ble en solid langtur på dagen. Turen gikk opp Sveavegen til Kalvsjø/Lunner, Kongevegen til Granavollen og Tingelstad, tilnærmet samme rute tilbake til Grua. Turen ligger forresten på Endomondo. Meningen var å gjøre unna treninga på dagtid slik at jeg fikk kvelden hjemme. Slik gikk det ikke...
Vel hjemme ble det dusj av både sykkel og rytter, jeg fikk mat og sykkelen ble smørt før den skulle bli parkert i garasjen igjen. Hjelmen var da selvsagt hengt bort, noe som skulle vise seg å være en aldri så liten feilvurdering.
Garasjeporten ble åpnet, og takket være ei gardintrapp som sto litt i vegen gikk den ikke helt opp. Ikke noe problem for en ungfole som meg, frisk og rask og myk som et spett. Jeg smøg meg under porten, men det som ikke var tatt med i beregningen var håndtaket som stakk noen cm ned. Totalt uten forvarsel ble jeg servert en trøkk i toppen som var Mike Tyson verdig, og i noen sekunder var tilhengeren god å støtte seg på. Etter å ha konstatert at jeg i høyeste grad var ved bevissthet var et bare å sjekke skadeomfanget. Fargen på fingertuppene mine tydet på at det var en lekkasje på et eller annet der oppe, og til min store lettelse kunne jeg konstatere at det kun var blod det var snakk om. Det innenfor var intakt, ihf i samme grad som det var før smellen. Blødningen ga seg dog ikke med det første, og på ordre fra madammen ble det en tur på legevakta. Litt ironisk at aktiviteten på dagtid som skulle gjøre at jeg kunne være hjemme på kveldstid gjorde at jeg ble borte både dag og kveld...
Med min typiske flaks var det den store bruddskadedagen, noe som førte til drøyt 4 timers venting på å få komme inn til legen. Jeg er litt usikker på om det var greit å se at noen hadde det verre, eller om jeg heller ville ha kommet tidligere inn og samtidig syntes veldig synd på meg selv. Men det skal uansett sies at jeg har stor forståelse for at en oppegående kar på 37 med et kutt i hodet ikke blir skyhøyt prioritert.
Omsider kom jeg inn, tre stifter ble plantet i hodet og om jeg ikke fikk spilleforbud så ble jeg sterkt frarådet å spille fotball før stiftene var ute. Med andre ord gikk jernbanemesterskapet i dass for meg (og for Flytoget også, de tapte nemlig 1-0 mot Grorud i finalen). Men det var ikke det verste. Om 10 dager skal stiftene ut og først da får jeg lov til å vaske håret igjen. Skal tro jeg kommer til å bli lekker etterhvert...
Siden dagen i dag ikke ble brukt til fotball måtte jeg finne på noe annet, gjerne med kone og barn involvert. Det ble IKEA, aking, fotball (på PC) for deretter å ta en kveldstur på ski. Med hodelykt, nyladet batteri og friskt mot kjørte jeg opp til Mylla og gikk tur/retur Tverrsjøstallen (sånn cirka...). Endomondo var med på denne turen også.
Kort oppsummert ble det ei brukbar treningshelg, men med litt annen type aktivitet enn først planlagt. I morgen blir det kveldstur på sykkel hvis temperaturen holder seg, og da beholder jeg hjelmen på fram til sykkelen er parkert...
I skrivende stund er det after-ski her på Grua, dvs en pils, potetgull og surfing på nett. Et slags alternativ til banketten etter jernbanemesterskapet.

Til slutt et par små tips om garasjeportåpning.

Ikke slik:

Men slik:

Må ha det, bare må ha det....

2011-01-19T15:33:00.005+01:00

Jeg bladde gjennom XXL-avisa (reklame, ja...), og der var det mye fint. Toppen må være denne vidundermaskinen: Tanita BC-545. Trolig er det ei vekt, men jeg er sannelig ikke sikker.
Den skal visstnok gi deg svar på følgende:
Fettprosent
Muskelmasse
Vanninnhold (hva om man er svett på beina, vil det gi misvisning?)
Visceral fett (hva er det????)
Benmineral i kilo (?????????)
Metabolsk alder (hva er det? Hva er den gjennomsnittlige metabolske levealder i befolkningen?)
Hvilemetabolisme (hææ???)
Fysisk score (beregnes hvordan? Og i forhold til hvem/hva??)
Minne av fettprosent, vanninnhold og muskelmasse (akkurat som det er noe jeg vil bli minnet på)
Og på toppen av det hele for å gjøre opplevelsen (eller forvirringen) total: Håndtak som gjør det mulig med segmentanalyse? Segmentanalyse? Av hva? Hvordan?

Spørsmålene tårner seg opp, og det er nesten fristende å avlegge XXL et besøk for å ta en nærmere titt på dette vidunderet av ei vekt. Og det verste er at dette er ikke engang toppmodellen. Hva toppmodellen kan gjøre med deg mens du står med to svette bein plantet nedpå den tør jeg knapt tenke på, men da tipper jeg at segmentanalyse bare blir småtterier...

Vi kan jo ikke bare drive med spinning...

2011-01-01T22:07:00.007+01:00

Elgemannen klar for avreise fra Kikutstua

Det snakkes om alternativ vintertrening for oss syklister. Ski, spinning, skøyter og andre ting som begynner på s som sikkert også har sine egne alternative aktiviteter. Men hvorfor velge alternativt når man har hovedaktiviteten tilgjengelig? For de som lurer snakker jeg fortsatt om sykkel...
2011 skal bli et bra treningsår, og www.yr.no gjorde ihf sitt for at starten skulle bli best mulig. Det ble lovet klarvær og ca 5 minusgrader og da en turkamerat meldte sin interesse var det ikke så mye å lure på. Sykkeltur skulle det bli! De nødvendige tillatelser ble innhentet, og året ble åpnet med en sykkeltur i Nordmarka 1/1-11 klokka 12. Hadde vi tenkt litt lenger skulle selvsagt tur nr. 1 for året startet klokka 11.
Føreforholdene var jevnt over bra for en sykkel skodd etter forholdene, dvs piggdekk. Det største spenningsmomentet var om girene skulle fungere. Jeg hadde et snev av dårlig samvittighet da jeg så at gjørma fra høstens siste tur fortsatt satt godt på både ramme og drivverk, men med litt ny smøring oppå den gamle dritten fungerte girene upåklagelig hele veien. Det betyr selvsagt ikke at dette er noe jeg vil anbefale andre. Hold utstyret rent og nysmurt, det lønner seg nok i lengden.
Turen gikk fra Shell på Harestua og opp til Kikut-stua. Der var det boller og kakao/kaffe/toddy til både syklister og skiløpere, sistnevnte art var i flertall denne dagen. Varme, gode og mette gikk returen til Harestua som en lek uten antydning til uhell av noe slag.
Klær? Ja, selvsagt... Et par skihansker (såkalte hummerhansker) holdt henda gode og varme, hjelmlue og Buff gjorde at hode og hals beholdt førligheten gjennom hele turen, ulltrøye fra Devold (finnes ikke bedre ullundertøy!!) under Kork-vinterjakka klarte seg lenge og vintersykkelbukse med vindtett bukse utenpå gjorde at det meste fra livet og ned også kom seg gjennom turen uten varige mén. Så får jeg heller leve med at tærne måtte ha 10 minutter på tineprogram i mikrobølgeovnen da jeg kom hjem. Forholdet til kona trengte også litt tining, ettersom ordene "blir ikke borte lenge" har litt forskjellig betydning for avsender og mottaker. I rettferdighetens navn skal det vel sies at turen ble litt lenger enn jeg hadde trodd, men det var så fryktelig fint i marka i dag :)
Endomondo var så snille å logge turen for meg i dag også, her ligger den.
Til de som lurer på om det er for tidlig å starte sesongen nå? Nei, nei, nei. Forholdene er bra, med piggdekk er det uproblematisk å sykle, det er bare snakk om å kle seg godt. Og det bør vi ha lært etter starten på denne vinteren. Kom dere ut og tråkk!

2011, hva skjer?

2010-12-29T22:51:00.003+01:00

Snart ferdig med 2010, og treningsmessig sett har det vært et brukbart år. Jeg har fått mange fine turer på sykkelen, både i terrenget og langs asfalten. Jeg har såvidt fått sneket meg inn i sykkelmiljøet på Hadeland og Kloppa (takk til Elgemannen), folk har faktisk begynt å hilse når jeg dukker opp på spinningtimene på Spartacus og mye kan tyde på at 2011 blir et enda bedre treningsår enn 2010. Ny jobb betyr mindre pendling og mer tid til både trening og familien (ihf i teorien, så får vi se om det virker slik i praksis), jeg har hatt en bedre treningshøst i år enn på lenge og dersom jeg ikke går i den vanlige post-julefeiringsdvalen bør dette kunne bli en bra sesong.
2010 inneholdt dessverre kun 3 ritt for min del, men i all beskjedenhet kan jeg vel si at kvalitet gikk foran kvantitet. Både jernbanemesterskapet, Valdresrittet og Birken ble gjennomført med resultater jeg er svært fornøyd med. Men dessverre foregikk triatlonsatsingen nok en gang kun i tankene mine. Kanskje i 2011....
Målene neste år? Birken er et slags mål, men det har blitt mer en tradisjon enn et treningsmål for meg. Jeg var så heldig(?) å få plass på Norseman i 2011, så det blir utvilsomt årets hovedmål. På veien dit? Tja, noen lange løp trengs, så jeg har planer om å debutere i Nordmarka Skogsmaraton i juni. Der er jernbanemesterskapet innbakt, så det passer fint på alle måter. Et og annet triatlon bør jeg få lagt inn på veien mot Norseman også. Ellers frister flere sykkelritt, bl.a. ga det tidligere nevnte Valdresrittet mersmak. Muligens Lillhammer eller Trondheim - Oslo, jeg får se hva kalender, kone og barn tillater også.
Men viktigst av alt: Å få fine tur- og treningsopplevelser med gamle og nye kjente og ikke minst beholde helsa. Samt å komme seg til Gaustatoppen i løpet av 6.august...

Romjulsdrøm (med kriserim...)

2010-12-29T22:29:00.003+01:00

En skulle hatt helt fri fra jobb i romjul'n
og hatt en konto som var nesten full
Og bæssmor skulle pass't på begge unga
Og kjerringa kunn' dratt på sydentur

Da skulle je ha tatt et fly tel England
Og søtti på en pub og drøkki øl
Og kanskje sett en kamp hell to med fotball
Og håpt at dommer'n itte laga krøll

Og hvis en møtte pøbler utpå gata
så skulle je ha tatt med meg en stol
Og knekt'n over ryggen på den jævel'n
som prøvd' å legga meg i moder jord

Og City skulle rykke ned i andre
og Liverpool sku' bli med dem helt ned
Da sku' je glise hele vegen hematt
og feire gullet til United med

Godt nytt år til alle dere som er glad i fotball. Og noen av dere andre...

Intervalløkter på mølla

2010-11-12T22:17:00.007+01:00

Jeg har kjørt noen intervalløkter på mølla den siste tiden, stort sett den velkjente 1-2-3-4-4-3-2-1 med 1 minutt pause mellom dragene. Farta var 16 km/t og 10 km/t. Effektiv trening, men jeg må selvsagt supplere med noen langturer også. Det skal jo løpes langt i august også...
I dag prøvde jeg en annen variant. Jeg hadde beredskap på jobben, noe som kan være behagelig iblant. Litt togkjøring ble det, men sannelig ble det tid til ei treningsøkt også. Med lønn. Nærmere en profftilværelse kommer jeg vel neppe.
Økta forløp slik: Satte farta på mølla til 12 km/t, kjørte 20 minutters oppvarming flat (dvs 1 grad stigning). Kjørte deretter 2 minutter på 5 grader stigning, 1 minutt flatt, 6 grader stigning, 1 minutt flatt, 8, 10, 12 og tilslutt 15 grader. På den siste måtte jeg forresten gi meg etter 1 minutt. Kjørte så flatt noen minutter før det ble 5x1 minutts drag (flatt) på 16 km/t, 12 km/t i "pausen" og nedjogging til slutt. Totalt ble det en drøy time og 13 møllekilometer.
Er dette hensiktsmessig trening? Eller ikke? Bør flate drag og bakkedrag kjøres på forskjellige økter? Jeg har overhodet ingen treningsteoretisk bakgrunn, fikk bare lyst til å leke meg litt på mølla i dag. Er det slik at all aktivitet er god aktivitet? Der er jeg på nippet til å si ja uansett...

4 stk på 20 minutter

2010-11-11T21:02:00.002+01:00

Dette gjelder ikke antall spiste sjokolader, ikke intervaller på mølla eller bakkedrag i Grualia. Dette er reinspikka skryt av en bedrift som ligger på Gran på Hadeland.
Vinterdekkene på Skodaen var i dårligste laget i følge fruen, så da var det to alternativer: Nye dekk eller ny kjerring. Et kjapt overslag tydet på at nye dekk på sikt ville være det billigste, og jeg satte kursen mot Gran med håp om å få ting fikset før eller eventuelt rett etter helga.
Jeg ankom dekklangerne litt over halv ti, rett inn på bukken med bilen og før klokka var ti rullet jeg ut med 4 nye vinterdekk på bilen. Det tok omtrent 20 minutter fra jeg kom inn til de var ferdig med jobben, jeg er rett og slett mektig imponert over både service og arbeidstempo. Flinke gutter!!

Så trenger du dekk eller annen hjelp med bilen: Gran Dekk- og Servicesenter er stedet!

Ønskeliste

2010-11-07T20:14:00.002+01:00

Det er ikke julegaveønsker det er snakk om her, men hva jeg har lyst til å gjøre i 2011-sesongen. Noe er allerede bestemt, noe er litt mindre bestemt, noe tar jeg på sparket om det skulle passe seg slik. Av hensyn til både familie og egen kropp må selvsagt en del velges bort, men her ihf den foreløpige lista over hva jeg kan tenke meg å bruke 2011 til:

Norseman (påmeldt)
Nesodden Triatlon
Birkebeinerrittet (påmeldt)
Styrkeprøven, enten fra Trondheim eller Lillehammer
Randsfjorden rundt
Mjøsa rundt
Raumerrittet
Valdresrittet
Elgtråkket
Jernbanemesterskap på sykkel
Nordmarka Skogsmaraton (jernbanemesterskap)
Bislett 12- eller 24-timers
Oslo Maraton, evt 1/2-maraton

Om jeg blir med på alt dette? Selvsagt ikke. Om det dukker opp andre ting som meg blir med på? Selvsagt. Men tatt ut fra mitt lille hode en søndagskveld tidlig i november så høres dette fint ut.

Flott løpetur i Svartholtet

2010-11-06T22:35:00.005+01:00

Etter å ha kost meg med innendørs aktivitet i går kveld (spinning, ikke mer spennende enn det...) var det på tide å få seg en treningstur i frisk luft i dag. Og hvor er lufta friskere enn i de dype skoger i Heradsbygd?
Jeg pakket unger, treningstøy, et par rene boxere og sokker i bilen i dag tidlig og satte kursen fra Grua og hjem til bygda. En stopp på Espa blir det stort sett, det gjør seg med en liten strekk for unga omtrent halvveis. Dessuten er jeg glad i både kaffe og boller, så da er det ikke så mye å lure på. De tre planlagte bollene ble til fem da jeg kom til kassa, jeg gikk rett i baret. Men pyttsan, hvetemel og sukker er da svært så kalorifattig.
Vel framme ble det litt mer spising før unga ble plassert i besteforeldrenes trygge forvaring og far sjøl dro på seg treningstøyet. Jeg er litt usikker på jakttidene her, men iført rød jakke og stort sett oppreist på bakbeina burde jeg uansett være trygg for de fleste kategorier av jegere.
Forholdene i Svartholtet var alldeles nydelige i dag. Sol, helt skyfri himmel og barfrost. Med andre ord var myrene for det meste frosset til, noe som gjør at det blir flere ruter å velge mellom.
Jeg satte avgårde fra m&f (mor & far, mutter & fatter, stryk det som ikke passer) og fulgte kraftlinja østover. Dette er en trasé som stort sett er for våt til at det er særlig artig å løpe der, men med temperaturene nå så går det helt fint. Håper bare snøen holder seg borte en stund til. Etter 4 km går det ei avgrening mot Leiret, jeg valgte å følge den (nesten) fram til Leiret. Derfra ble det å følge en sti tilbake, over Stormyra, krysset kraftlinja igjen og fortsatte mot Damtjern. Kom innpå en vei jeg knapt nok visste om som passerte Rolsdorphkoia, fulgte den tilbake mot Langmyra og derfra fulgte jeg skogsveien ned til Skolekoia og videre hjem igjen til m&f.
Det ble en alldeles nydelig løpetur på gamle (og noen nye) stier på varierende underlag, fra grus, sti, gress og frosne myrer. Et par nær-overtråkk-opplevelser ga meg et tydelig hint om at fotballskoene bør forbli på hylla også når gresset blir grønt til våren.
Distansen ble 14.05 km, tida ble 1:18:39 noe som ga ei snittfart på 5:36m/km. Med andre ord et behagelig tempo. Turen er lagt ut på Endomondo og den ser du her.
Dessverre ble det ikke tatt bilder på turen, det er litt synd så fint som det var i skogen i dag. Kanskje neste gang...

Eidfjord - Gaustatoppen

2010-11-06T20:42:00.002+01:00

I år vant jeg loddtrekningen. Eller vant, det gjenstår å se... Jeg har fått muligheten til å delta på Norseman Extreme Triathlon 2011, noe jeg vet at en god del andre svært så gjerne skulle ønske seg. Sånn sett er jeg svært priviligert som får lov til å gjennomgå et aldri så lite fysisk herlig helvete i noe av den flotteste naturen Norge kan by på.
Min triatlonhistore er ikke lang, den består av to opptredener. Nettopp Norseman i 2005 og Iron Duck i 2006. Deretter har det ikke blitt en eneste triatlon på denne kroppen, kun programhelt ved et par-tre anledninger. Uansett vet jeg hva jeg går til, men å få den svært så ettertraktede svarte finisher-trøya blir tøffere i 2011 enn i 2005. Cutoff-tidene er tøffere samtidig som max 160 deltagere får lov til å fullføre opp til Gaustatoppen. Om jeg blir en av de gjenstår å se.
I 2005 fullførte jeg på 17t 15 min, det vil ikke holde til ei svart trøye neste år. Sykkeltida bør kuttes med en time, fra 9 til 8 timer. Løpinga med en halvtime fra 6 til 5 1/2 time. Med en drøy halvannen time på svømminga skulle det si 15 timer, legger jeg til en halvtime plunder og heft underveis og litt til så blir målet å fullføre på 16 timer. Så får vi se om det holder...